Full anmeldelse med Dave Coward
Bakgrunn
Dette er den andre utgivelsen av dette settet, den første er Royal Navy S.2C/D. Dette settet inneholder en ekstra innløper som dekker de ekstra delene og våpnene som kreves for RAF-versjonen, sammen med et dekalark som dekker 4 alternativer.
En i dybden Her nå i boksen Bla gjennom av Geoff finner du her som gir et langt bedre innblikk i hva som er i esken. I tillegg har både Geoff og jeg gjort byggeanmeldelser av RN-versjonen (i skrivende stund) som kan finnes her: Geoffs konstruksjon og Daves konstruksjon.
Rett før vi setter i gang, her er en titt på hvordan denne ble...
The Buccaneer i RAF-tjenesten...
Blackburns første forsøk på å selge Buccaneer til Royal Air Force skjedde i 1957–1958, som svar på Air Ministry Operational Requirement OR.339, for en erstatning for RAFs engelske Electric Canberra lette bombefly, med supersonisk hastighet, og en 1,000- nautisk mil kampradius; ber om et allværsfly som kan levere atomvåpen over lang rekkevidde, operere på høyt nivå ved Mach 2+ eller lavt nivå ved Mach 1.2, med STOL-ytelse. Blackburn foreslo to design, B.103A, en enkel modifikasjon av Buccaneer S.1 med mer drivstoff, og B.108, et mer omfattende modifisert fly med mer sofistikert avionikk. På bakgrunn av mistro mellom tjenestene, politiske spørsmål og Forsvarets hvitbok fra 1957, ble begge typer avvist av RAF; som fast subsonisk og ute av stand til å oppfylle RAFs rekkeviddekrav; mens B.108, som beholdt Gyron Junior-motorer samtidig som den var 10,000 1 pund tyngre enn S.2, ville ha vært kraftig undermotorisert, noe som ga dårlig ytelse ved kortavgang. BAC TSR-1959 ble til slutt valgt i XNUMX.
Etter kanselleringen av TSR-2, og deretter erstatningen American General Dynamics F-111K, krevde Royal Air Force fortsatt en erstatning for sine Canberras i streiken på lavt nivå, mens den planlagte pensjoneringen for Royal Navy sine hangarskip betydde at RAF også må legge til en maritim streikeevne. Det ble derfor besluttet i 1968 at RAF skulle ta i bruk Buccaneer, både ved kjøp av nybygde fly, og ved å overta Fleet Air Arm's Buccaneers etter hvert som transportørene ble pensjonert. Totalt 46 nybygde fly for RAF ble bygget av Blackburns etterfølger, Hawker Siddeley, kalt S.2B. Disse hadde kommunikasjons- og flyelektronikkutstyr av RAF-typen, Martel luft-til-overflate-missilkapasitet, og kunne utstyres med en svulmet bomberomsdør som inneholdt en ekstra drivstofftank.
Noen Fleet Air Arm Buccaneers ble modifisert i tjeneste for også å bære Martel anti-skip missil. Martel-kompatible FAA-fly ble senere utnevnt til S.2D. De resterende flyene ble S.2C. RAF-fly ble gitt forskjellige oppgraderinger. Selvforsvaret ble forbedret ved å legge til AN/ALQ-101 elektroniske mottiltak (ECM) pod, chaff og flare dispensere, og AIM-9 Sidewinder-kapasitet. RAF streik på lavt nivå Buccaneers kunne utføre det som ble kjent som 'retard forsvar'; fire 1,000-punds retarderte bomber båret internt kunne slippes for å gi en effektiv avskrekking mot alle etterfølgende fly. I 1979 skaffet RAF den amerikanske AN/AVQ-23E Pave Spike laser designator pod for Paveway II laserstyrte bomber; slik at flyet kan fungere som målbetegnelser for flere Buccaneers, Jaguarer og andre streikfly. Fra 1986 erstattet nr. 208 Squadron RAF, den gang nr. 12 (B) Squadron, Martel ASM med Sea Eagle-missilet.
Ekstrautstyr for ettermarkedet:
Eduard Buccaneer Interiør EDFE1316
Quinta MDC-ledning QP48018
Master Pitot-rør og AAR-sonde MR48-100
Quickboost Buccaneer Antenne QB49008
PJ produksjoner RAF Piloter PJ48115
Coastal Kits Large Sea Blur Base.