Maleri
Barclay No 8 Scheme – litt av bakgrunnen
En dyktig maler, illustratør, skulptør og smykkedesigner, McClelland Barclay, hadde utviklet en meget vellykket kunstkarriere. Barclays første forbindelse med marinen kom under første verdenskrig da han ble tildelt Navy Poster Prize av Committee on National Preparedness, 1917, for sin plakat "Fill the Breach." Året etter jobbet han med marinekamuflasje under William Andrew Mackay, sjef for New York District Emergency Fleet Corporation. Han fornyet sin marineforbindelse 13. juni 1938, da han ble utnevnt til assisterende marinekonstruktør med rang som løytnant, USNR. I midten av 1940 forberedte Barclay design for eksperimentell kamuflasje for forskjellige typer marinens kampfly. Evalueringstester viste imidlertid at mønsterkamuflasje var til liten, om noen, bruk for flyet.
The No 8 Scheme – Fra `On Target Special, Wings of the Fleet, US Navy and Marine Corps Aircraft 1919 – 1940`
Både den amerikanske hæren og den amerikanske marinen forsøkte forskjellige eksperimenter med å kamuflere fly på slutten av 1930-tallet og 1940-tallet. Et av marinens initiativ på dette feltet var bruken av Mr. McClelland Barclays utvalg av geometriske kamuflasjedesign. Disse var basert på dristige og kontrasterende former satt diagonalt til flyets løgner. Hensikten var å bryte opp omrisset og andre funksjoner mot bakgrunnen som flyet kan fly over. Siden dette hovedsakelig var vann, konsentrerte fargene seg om grått og blått. En rekke flytyper var involvert i eksperimentene, BuNo 0339 og BuNo 0320 var to TBD-1 valgt fra USS Saratoga Air Group for å delta i forsøkene. BuNo 0339 ble malt i henhold til Barclays Design No 8. Denne brukte, det som ser ut til å være mørkeblå, gråblå, lysegrå og hvit. Alle fargene var ikke reflekterende og av en midlertidig vannbasert natur, slik at flyet enkelt kunne returneres til de riktige merkingene etter forsøkene. Det ser ut til at det ikke ble gjort noen overflateforberedelse da styrbord side viser ekstrem slitasje og avflassing av malingene som er brukt. På samme måte ble malingen grovt påført, med tykke børstemerker, spesielt på de øvre vingeflatene. Alle markeringer og insignier ble malt over. Sqn-kodene er imidlertid delvis synlige på styrbord side enten gjennom slitasje eller tynnhet på malingen. Alle underflater ble malt hvite med tynne mørkeblå linjer vinklet over hovedflatene.
Forsøkene ble gjennomført over flere uker sommeren 1940. De inkluderte luftkamp- og luftvernscenarier, med både kamuflerte og ikke-kamuflerte fly som opererte sammen. Eksperimentene viste seg å være usikre med både design og farger som ble kritisert. De endelige anbefalingene fra Camouflage Board, som evaluerte testene, var at «…. i påvente av utviklingen av et kamuflasjedesign som gir optimale resultater, skal alle marinefly som er tildelt militære oppgaver males i solid, ikke-reflekterende lysegrå; de eneste kontrastfargene som skal brukes er de nasjonale insigniene og nødvendige bokstaver og identifikasjonsnumre. Et positivt resultat var marinens overgang til ikke-reflekterende maling som ville eliminere blink og lysstyrken til enkelte farger som ble brukt.