Anmeldelse av Neil Pepper og Bill Curtis
Vi takker gutta hos Blue Cat Models for å levere vår anmeldelsesprøve. Beklager at det har tatt litt tid å få dette inn i SMN, men vi vil også gi deg noen byggebilder og noen av Neils ferdige modell. Du kan få denne modellen her nå på Blue Cat-modeller
Sd.Kfz. 10 (Sonderkraftfahrzeug – spesialmotorisert kjøretøy) var en tysk halvbane som fikk svært utbredt bruk under andre verdenskrig. Dens hovedrolle var som en pådriver for små tauede kanoner som 2 cm FlaK 30, 7.5 cm leIG eller 3.7 cm PaK 36 antitankpistol. Den kunne frakte åtte tropper i tillegg til å taue en pistol eller tilhenger.
Grunnteknikken for alle de tyske halvsporene ble utviklet under Weimar-tiden av Reichswehrs militære bilavdeling, men endelig design og testing ble sendt ut til kommersielle firmaer med den forståelse at produksjonen ville bli delt med flere selskaper. Demag ble valgt til å utvikle den minste av de tyske halvsporene og brukte årene mellom 1934 og 1938 på å perfeksjonere designet gjennom en serie prototyper.
Chassiset dannet grunnlaget for Sd.Kfz. 250 lett pansret personellfører. Omtrent 14,000 1938 ble produsert mellom 1945 og XNUMX, noe som gjorde det til et av de mest produserte tyske taktiske kjøretøyene i krigen. Den deltok i invasjonen av Polen, slaget om Frankrike, Balkankampanjen og kjempet på både vestfronten og østfronten, i Nord-Afrika og i Italia.
Sd.Kfz. 10 var unik blant tyske halvspordesign da den brukte et skrog i stedet for en ramme. Kraften ble levert av en Maybach 6-sylindret, vannkjølt, 3.791 liter (231.3 cu in) NL 38 TRKM bensinmotor på 90 hestekrefter (91 PS). Den hadde en halvautomatisk Maybach Variorex-girkasse SRG 102128H (Schaltreglergetriebe 102128H) med syv gir forover og tre revers. Føreren valgte ønsket gir og startet skiftet ved å trykke inn clutchen. Den kunne nå 75 km/t (47 mph), men sjåføren ble advart mot å overstige 65 km/t (40 mph). I 1942 begrenset Luftwaffe kjøretøyene sine til en ikke-taktisk hastighet på bare 30 km/t (19 mph) for å forlenge levetiden til gummibelteputene (Gummipolster).
Både belter og hjul ble brukt til styring. Styresystemet ble satt opp slik at grunne svinger bare brukte hjulene, men bremser ville bli satt på sporene jo lenger rattet ble dreid. Drivhjulet hadde de sporbesparende, men mer kompliserte rullene i stedet for de mer vanlige tennene. Den bakre fjæringen besto av fem doble veihjul montert på svingarmer avfjæret av torsjonsstenger. Et tomgangshjul, montert bak på kjøretøyet, ble brukt til å kontrollere sporspenningen. Forhjulene hadde tverrmonterte bladfjærer og støtdempere, de eneste på kjøretøyet, for å dempe sammenstøt.
Overkroppen hadde et bagasjerom som skilte førerrommet fra mannskapsrommet. Benkseter på sidene av kjøretøyet, med oppbevaring under setet, kunne romme seks mann. Frontruten kunne foldes fremover og var også avtagbar. En konvertibel lerretstopp ble montert på den øvre delen av bakkroppen. Den festet seg til frontruten når den ble reist. Fire sidestykker kunne monteres for å beskytte mannskapet mot været.
Over til settet...
Vi fikk dette settet som en prøve uten boks, men i en pose som de gamle Airfix-settene (det brakte frem noen glade minner) når jeg så inn i posen, kunne jeg se mange flotte detaljer og alle ser veldig skarpe ut.